Vigdis Ystad: Peer Gynt - eventyrer, livsløgner, dikter og søkende menneske

"Jeg må tilstå at jeg i al fald nærer store tvivl i så henseende. Blandt samtlige mine bøger anser jeg "Peer Gynt" for den, der mindst egner sig til at forståes udenfor de skandinaviske lande", sier Ibsen i brevet. Etter dikterens mening var det nemlig nødvendig for alle som ønsket å forstå og sette pris på denne skuespillteksten at de hadde "et meget nøjagtigt kendskab til den norske natur og til det norske folkeliv [...] vor literatur og [...] vor folkelige tænkemåde".

De snart 140 år som er gått siden Ibsen i 1867 skrev Peer Gynt, har imidlertid vist oss at dikteren tok grundig feil. Peer Gynt er ikke bare et sentralt innslag i den norske litterære kanon, det er også blitt et av mesterens hyppigst oppførte skuespill på scener verden over og det regnes i dag som et sentralt innslag i verdensdramatikken. Under den tilsynelatende nasjonalromantiske overflaten, preget av skikkelser og handlingsmønstre fra norske sagn og eventyr, må det med andre ord skjule seg noe som ettertrykkelig sprenger grensene for det spesielt norske; noe som er evig aktuelt og som kan tale til mennesker i alle tidsaldre og verdensdeler. Hva består denne hemmeligheten i Peer Gynt i?

Det storlinjede ytre handlingsmønsteret i stykket kjenner vi igjen fra mange norske folkeeventyr, der det finnes en rekke historier om forholdet mellom fattiggutten Askeladden (her: Peer) som på grunn av sin fantasirikdom og handlekraft til sist vinner den vakre og edle prinsessen (her: Solvejg), men før dette kan skje, må Askeladden gjennom mange prøvelser. Også Ibsens skuespill legger stor vekt på de utfordringene Peer møter på sin vei mot målet. Noen av dem hører hjemme i en eventyrverden, andre virker mer realistiske. Men om Peer noen gang når frem til bestemmelsen med sitt liv, er mer usikkert enn i eventyrenes fortellinger.

Det hele starter som en folkloristisk-realistisk beskrivelse av en fattig bygdegutt som flykter fra livets barske realiteter og dikter seg selv om til hovedperson i de mest eventyrlige handlinger - enten han suser gjennom luften på ryggen av en vill reinsbukk eller drømmer om å erobre verden som allmektig keiser. Ingen av delene svarer til forhold i Peers virkelige verden. Peer opptrer også som ansvarsløs erotiker og kvinnebedårer når han røver med seg bruden fra et bryllup - men han innhentes snart av handlingens konsekvenser. I en drømmeaktig, eventyrlignende scene blir han fanget inn i berget til trollkongen i Dovre, der han risikerer å måtte gi avkall på sitt menneskevesen for å leve resten av livet som troll, sammen med den erotiske, grønnkledte fristersken - Dovregubbens datter. Trollkongen krever at Peer fra nå av skal avskrive menneskenes bud om "å være seg selv" og i stedet leve etter trollenes ordspråk om "å være seg selv nok" - det vil si å leve som absolutt egoist eller egosentriker. Men når Peer blir redd for det absolutte i kravet og vil flykte ut fra berget, greier han det ikke ved egen hjelp. Det er kvinnene, i skikkelse av moren Aase og ungpiken Solvejg, som frelser Peer, ved at de lar kirkeklokkene ringe etter ham. Mot en slik makt må selv trollkongen gi tapt, og Peer slipper fri.

Utfordringene er likevel ikke over med det. Peer møter nå et ugripelig, tåkete, slimet og konturløst vesen som stenger veien for ham og er umulig å overvinne. Det kaller seg Bøjgen; navnet henspiller tydelig på noe krøket, bøyd og uten fast form og skikkelse. Peer fylles av ubegripelig angst og forsøker å kjempe imot, men vesenet lar seg ikke overvinne. Bøjgen gir imidlertid Peer et løsningsord som han skriver seg bak øret: "Gaa udenom!" Også denne gang er det kvinnene og kirkeklokkene som frelser Peer.

Angsten i møtet med Bøjgen har tilsynelatende gitt Peers eksistens en ny dimensjon av alvor. Men forsettene om å føre et liv i større oppriktighet og etisk forpliktelse er flyktige. Så snart den grønnkledte trolldatteren på ny melder sin ankomst, sammen med det barnet hun og Peer har avlet, går han bokstavelig talt utenom og flykter fra samlivet med kjæresten Solvejg. Deretter kommer han til moren Aases dødsleie, men også her går han utenom utfordringene. I stedet for å tale til henne i alvor, dikter Peer henne full av eventyr og vakre historier, før han selv rømmer fra hjemlandet og alt som binder ham der.

Etter mange år møter vi igjen den middelaldrende Peer som hensynsløs kapitalist og levemann på kysten av Marokko. Slavehandel, eksport av hedenske gudebilder og andre lyssky forretninger har gjort ham rik, og nå vil han satse sin kapital på krigsindustri. Fremdeles er han oppfylt av sine keiserdrømmer. Han vil underlegge seg verden ved hjelp av pengenes makt. Men selv om Peer har gjort suksess i det ytre, viser det seg at det er Bøjgens ordspråk som har vært ledesnor for alt hans virke. Han har gjennom sitt voksne liv alltid "gått utenom" alle utfordringer og etiske krav, han har bare handlet i forhold til det som har gitt størst vinning for ham selv og konsekvent prøvd å nøytralisere alle sine negative egenskaper og handlinger.

Når han så taper sin formue, begir han seg ut på en lang vandring gjennom Saharas ørken - et talende bilde på hans egen personlighet. På veien mot Kairo møter han på ny vesener som utfordrer ham på samme måte som trollkongen og Bøygen, denne gangen i form av skikkelsene Memnonstøtten og Sfinxen. Atter blir Peer stilt overfor eksistensielle prøver: Memnonstøttet fornyer Dovregubbens krav om at Peer må gi avkall på sann menneskelighet for å være "seg selv nok", mens Sfinxen minner om Bøygens leveregel om å "gå utenom" alle prøvelser og utfordringer. Peer fatter fremdeles ikke rekkevidden av disse utfordringene. Resultatet er galskap, og han ender som ufrivillig pasient i Kairos dårekiste. Det dypt ironiske er imidlertid at det først er her Peers keiserdrømmer endelig oppfylles, slik det skjer idet han krones som de gales keiser. Han er blitt en skremmende karikatur av seg selv.

Hvordan Peer kommer seg fri fra dårekisten, vet vi ikke. Når vi treffer ham igjen i stykkets femte og siste akt, er han på vei tilbake til hjemlandet og hjembygden. Her konfronteres han med sitt tidligere liv og må ta stilling til hvem og hva han har vært. Nå er det ikke folkeeventyrets skikkelser, men eventyrfigurer skapt av Ibsens egen penn, som konfronterer Peer med de krav han har stått overfor og sviktet i løpet av sitt liv. Knappestøperen er den første. Han vil smelte om Peer, slik han gjør med annet vrakgods, fordi Peer aldri noen gang har vært seg selv. Knappestøperens hensikt ser altså ut til å henge sammen med at Peer har levd etter Dovregubbens valgspråk. Når han trues av å havne i støpeskjeen, er det fordi han hele livet aldri har vært "seg selv", men bare "seg selv nok".

Den neste utfordreren Peer møter, har Ibsen skapt som en annen eventyrlig figur, Den magre (en djevlelignende skikkelse). Han er enda farligere enn Knappestøperen. I Peers møte med Den magre blir det nemlig klart at det ikke er Dovregubbens valgspråk om "å være seg selv nok" som har vært hans alvorligste utfordring - det er et liv i pakt med Bøygens "gå utenom" som har vært mest ødeleggende for hans personlighet. Gjennom hele sitt liv har Peer forsøkt å være hverken ond eller god. Ved å leve som om gode og onde gjerninger kunne oppheve hverandre, har han ment å skape seg en behagelig og problemfri tilværelse. Han har sørget for å omgå og oppheve eller nøytralisere enhver utfordring og ethvert etisk krav, og slik har han trodd at han selv kunne forbli skadesløs. Det motsatte er tilfelle. Den magre forteller at Peer på denne måten har tilintetgjort sin egen personlighet.

Den eneste som til sist kan gi Peer et vitnesbyrd som kan frelse ham som menneske, er Solvejg. Når han etter et langt liv, preget av svik og unnfallenhet, til slutt møter henne igjen, åpner hun fortsatt muligheten for at han kan bli det menneske hun har båret på i sitt indre - i sitt håp, sin tro og sin kjærlighet, som hun sier. Men til dette kreves aktiv innsats og vilje fra Peer selv. Han må velge å være seg selv, som den personlighet han var skapt til, før han selv forskuslet den. Om Peer virkelig makter å gjøre et slikt forpliktende og eksistensielt valg, tilbake til sin egen personlighets kjerne, forteller ikke stykket noe om. Men hvis han gjør det, vil det bety at han endelig har overvunnet Bøjgens lammende makt. Da må både Knappestøperen og Den magre gi tapt.

Skuespillet om bygdegutten og verdensmannen Peer Gynt pendler altså fritt mellom ulike virkeligheter - realismens og eventyrets verden glir over i hverandre og er vanskelige å skille ad. Peer selv fremstilles både som et menneske med store anlegg og muligheter og som en mann som etter hvert forskusler alle positive sider ved sin personlighet og utsletter seg selv som etisk ansvarlig menneske. På den ene side er han utstyrt med skapende fantasi og store personlige ressurser. Han eier en åpenbar dikterbegavelse, og han har en skarp intuisjon som lar ham se til bunns i Solvejgs rene og uselviske personlighet slik at han velger henne som sin elskede allerede ved deres første møte. Men fantasien slår lett over i negativt fantasteri og benyttes til å drømme seg bort fra virkelighetens krav. Den utarter også i stor oppfinnsomhet når det gjelder å mele sin egen kake. Peers mangeartede forretningseventyr er på sett og vis utslag av hans rike begavelse, men den benyttes på en måte som ødelegger ham og gjør ham usann og falsk, bare opptatt av rent egosentriske hensikter - så langt han våger det. Ikke på noe livsområde er han til slutt "hel": han svikter sin elskede, han svikter sin mor, han svikter sitt eget selv. Det ender i galskap, og til sist i en angst som ikke kan kalles annet enn eksistensiell. Dette gjør at vi gjerne taler om Peer Gynt som et eksistensfilosofisk skuespill.

Da Ibsen skrev stykket, var han åpenbart sterkt insprert av den danske eksistenstenkeren Søren Kierkegaards forfatterskap - filosofen som så å si grunnla moderne eksistensfilosofi og -psykolologi. Men han hadde også andre inspirasjonskilder. Vi har sett at de norske folkeeventyrene kan ha vært én slik kilde for handlingen i Peer Gynt. Andre impulser kan Ibsen ha fått fra det europeiske middelalderteatret, der det såkalte Adamsspillet - spillet om "Enhver" - fremstilte menneskets livsvandring og dets møte med krefter og forhold som utfordret alt menneskelig, på veien fra fødsel til død. Den religiøse tematikken i skuespillet er åpenbar, og gjør en slik bakgrunn sannsynlig. Peer Gynt frelses fra Dovregubben og Bøjgen ved hjelp av religøse midler - kirkeklokker - og i slutten av skuespillet tilbyr Solvejg ham frelse gjennom at han selv en gang for alle velger å være det menneske hun vet at Gud hadde skapt ham til. Også Solvejg er nemlig fremstilt i religiøst perspektiv, som den frelsende kvinneskikkelse vi kjenner fra romantikkens og tidligere tiders litteratur og tenkning.

Men Ibsen stanser ikke med henspillingene på norsk folkediktning og europeisk middelalderteater. Han utvider perspektivet, slik at det blir universelt. Peers mange utfordringer er almenmenneskelige og alment-etiske. Motsetningen mellom "å være" og "å være seg selv nok" er en stadig gjentatt utfordring for ethvert menneske, til enhver tid og i enhver kultur. Det samme gjelder det kravet som reises av Den magre: Ethvert menneske har selv ansvaret for å velge om man vil være ond eller god. Den som ser bort fra dette valget, for å late som om motsetningen kan oppheves eller ikke eksisterer, "visker halvt seg ut" og tilintetgjør sin egen personlighet. Dette er hva Peer gjør gjennom store deler av sitt liv - inntil han i slutten av skuespillet får en siste sjanse til å innse og ta på alvor de krav virkeligheten stiller ethvert individ overfor.

Denne dypt alvorlige problematikken har Ibsen behandlet med eventyrlig overskudd, stor humor og i nyskapende dramatisk form. Peer Gynt peker nemlig også fremover mot det 20. århundres ekspresjonistiske teater, der hovedpersonens indre liv blir gjort synlig og fysisk nærværende på scenen i form av en rekke eventyrlige skikkelser og hendinger. Peer Gynt kan vi med andre ord se som et prisme, der strålene fra tidligere århundrers diktning og tenkning brytes og reflekteres i form av diktning med en tematikk som har rekkevidde langt fremover mot og forbi vår egen tid. Og brytningspunktet eller sentrum i prismet er det evig aktuelle spørsmål: Hva kreves det for å leve et sant menneskeliv?