Vildanden som totalkunstverk

Dere har voldtatt, partert og begravd Ibsen en gang for alle i deres oppsetning av Vildanden…
Ida Müller og Vegard Vinge: Har vi det?
… og likevel avviser dere alle intervjuforespørsler!
VV: Skjønner du ikke hvorfor? Hørte du ikke hva jeg skrek inn i mikrofonen under forestillinga: "den totale og radikale fiksjon". Å stille til intervju vil være et eklatant brudd med dette.
Så dette intervjuet er også fiksjon.
IM: Det er utelukkende derfor vi stiller.
Jeg opplever at oppsetninga deres inneholder sin egen kritikk. Dette er kanskje også en grunn.
VV: Du er nok inne på noe. Du er totalt overflødig. Du og det du skriver gjør ingen forskjell.
Takk.

Dere har i løpet av fire år med tre oppsetninger etablert deres egen off-off-off Ibsenfestival. Hvor viktig er off-off-off for dere?
VV: Både viktig og uviktig. Vildanden hadde jo premiere under Festspillene i Bergen i fjor, som ikke er veldig off-off-off. Men det er viktig for oss med distanse til det etablerte og tradisjonelle.
La oss hypotetisk si at dere blir invitert til Nationaltheatrets Ibsenfestival. Takker dere ja?
IM: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme.
Så dere sikter inn mot det. Men hva skjer da med off-off-off? Dere kan jo være off-off-off og on-on-on samtidig?
VV: Du har rett. Da skifter vi navn til on-on-on Ibsenfestivalen.
IM: … og setter opp Peer Gynt på Hovedscenen i 2012. Det er drømmen!
Ironisk nå?
IM: Jeg er ironisk, Vegard ikke.
VV: Jeg er ironisk, Ida ikke.

Dere har utvikla en helt egen stil. Dere spiller med masker, så godt som alle replikker og lyder er spilt inn på forhånd. Selv lyden av skritt og dører som åpnes og lukkes er syntetisk. Scenografien og kostymene er tegneserieaktig. Scenografien og det aller meste av rekvisitter er laga av papp, bortsett fra enorme mengder med ketsjup og spenol, som skal illudere henholdsvis blod og sæd. Ingenting av det som skjer på scenen er naturlig. Hva er galt med den gamle, gode psykologisk-realistiske spillestilen?
VV: Alt er galt med den. Vi lever jo ikke i Ibsens tid. Vi har sans for hans dramaer, men ikke hans teatersyn. Det er ubrukelig i dag. Men jeg vil hevde at vi er tro mot Ibsen i Vildanden.
Dialogen framføres i original språkdrakt anno 1884, det er riktig det. Men i 2010 er det Verfremdung og ingenting annet.
IM: Ja?
Det aristoteliske kravet om tidens enhet, som Ibsen innfrir, gir dere blaffen i. Dere har en prolog som utspiller seg i steinalderen hvor vi er vitne til en økseduell mellom to huleboere (Grosserer Werle og gamle Ekdal ved Høydalsverket?). Seinere i forestillinga reiser Grosserer Werle og Fru Sørby til samme sted med månerakett. Hjalmar Ekdals oppfinnelse, en gigantisk villandgenerator, blir for første gang i teaterhistorien vist fram og demonstrert på scenen. Den peker inn i vår moderne, teknologiske tidsalder.
IM: Vi kommenterer vår tid. Teater er aktualisering. Vår scenekunst er også det. Men vi snur om på forholdet virkelighet/kunst. Vi omsetter alt til scenekunst, og da mener jeg absolutt alt: samtidig virkelighet, medievirkelighet, historien, teatertradisjoner, ulike kunstuttrykk.
"For oss er estetikk alt", sier dere i fjorårets program for Festspillene i Bergen. Men for rumpa mi er seksten timer med teater ikke estetikk.
VV: Jo, rumpa di var en del av vår forestilling.
Rumpa mi lurer på hva den får igjen for det?
VV: Den ble forhåpentligvis med over til den andre sida…

Hvor viktig er provokasjonen og sjokkeffekten for dere?
IM: Ikke viktig i det hele tatt. Fullstendig uvesentlig.
Fint, da lar vi det ligge.

Åpningsbildet etter prologen viser en scenografi forma som et tegneseriebilde med seks ruter. Sentralt en W-logo med grafikk som minner om den tyske ørna. Jeg var i villrede om W’en sto for Wildente, skjønte snart at det var Grosserer Werles logo, men tenkte etter hvert at også Wagner kanskje har en andel i W-logoen. Hva har Wagner med Ibsen å gjøre og hvorfor har Gregers Werle Wagner-fanskjorte?
IM: Fordi han er fan av Wagner. Det er vi også, uten at det har så mye med saken å gjøre.
I den grad dere har en mal for det dere gjør, må det være Wagners Gesamtkunstwerk. Hedvig beseirer en drage i deres siste scene. Siegfried nedkjemper dragen Fafner i Nibelungenringen av Wagner.
VV: Inspirasjonen ligger der, det skal vi ikke underslå.
Deres drage, som seg hør og bør laga av papp, styres av Dr. Relling med ropert påført "Talerør", noe som henspiller på at Dr. Relling faktisk i samtida ble oppfatta som Ibsens talerør i stykket. I deres oppsetning er han Mr. Bad Guy.
VV: Ja, vi snur om på det. Det fins en tradisjon som framstiller Relling som helten, mens Gregers Werle med sine ideale fordringer ender opp med fanatikerstemplet. Det er liksom ikke lov å tro på idealer lenger. Vi gjeninnsetter den ideale fordring og lar Hedvig triumfere med Gregers Werle ved sin side i sluttbildet.
Happy end?
IM: Er du ironisk?


Før Hedvig beseirer dragen, står hun simpelthen opp fra de døde. Gregers Werle vasker henne rein for mold og ikler henne ridderrustning. Hedvig gjennomgår, fra hun endelig får lov til å entre scenen etter ca. ni timer, en bemerkelsesverdig utvikling i oppsetninga deres. I andre akt er hun nærmest språkløs. Hun visler mer enn hun snakker. Hun får menstruasjon, blodet siler og hun begynner å tegne med blodet på veggene på mørkeloftet, som et barn. Mørkeloftet er her, paradoksalt nok, helt hvitt og lyst.
VV: Interessant, bare fortsett du, jeg må tisse.
Hun tar livet av seg med pistol en uendelighet av ganger. Hun faller og faller, og de hvite veggene blir bare mer og mer stenka med ketsjup, dvs. blod. Hele oppsetninga deres er på mange måter en studie i ramling. Far og sønn Werle slåss i første akt og ramler og ramler. Gregers Werle brenner litt seinere farens penger i en vedovn. Ovnsluka er tydeligvis stengt. Røyk fyller stua, Gregers kommer seg ikke ut noen av dørene, kveles, gjentar "sumpluft" utallige ganger — og ramler og ramler. Er Ibsen slik dere ser det en fallets dikter?
IM: Høres bra ut, jeg går ut og tar en røyk. Bare fortsett du.

Det endelige pistolskuddet som dreper Hedvig er det hos dere Relling som utfører. Etterpå plasserer han pistolen i Hedvigs hånd slik at det skal se ut som selvmord. Så når Hedvig står opp fra de døde til slutt og bekjemper dragen, er det Rellings morderiske kynisme hun overvinner. Hun reiser seg som en moden kvinne og går inn i Gregers Werles idealistiske prosjekt.
VV (ferdigtissa, gurgler): Noe banal tolkning, men ok.

Far og sønn Werle er hos dere svært karikerte.
VV: Alt hos oss er karikert. We are making statements!
Grosserer Werle er slem, ondsinna, voldelig, egoistisk, sexgal kapitalist. Gregers er en uskyldsrein, liketil, klovnete kledt godgutt som tyranniseres av far, elektrosjokkbehandles av Dr. Relling, denges og kveles i ett sett. I en scene med et enormt Ibsen-totem blir Gregers spytta ut av Ibsens munn og velsigner deretter publikum — en etter en — med hammer og Ibsens spy.
På hvilken måte representerer Gregers Werle vår velsignelse?
VV: Det kan Ida svare på, hun spiller Gregers, men hun er ute og røyker.

Etter første akt skifter oppsetninga deres karakter. Black Box-versjonen hadde undertittelen Director’s cut. Det er mangetydig. Det kan for det første henspille på at dere i Bergen i fjor under premiera ble avbrutt av Festspilldirektør Per Boye Hansen. Her får dere endelig vist den intenderte versjonen. Men det har minst ett annet mer bokstavelige betydningsnivå: Du som regissør medvirker i stykket, du griper til stadighet inn, blant annet to steder hvor du bokstavelig talt gjør dine "cuts". Mellom første og andre scene går du opp på scenen, river ned Werle-scenografien slik at Ekdal-scenografien med Arbeiderpartiroser som mønster i veggtapeten kommer til syne. I scenen hvor vi får demonstrert Hjalmars oppfinnelse befolkes scenen med ti-tolv nakne kvekkende mennesker med andehoder og andeadferd. Du — eller "regissøren" — kommer opp på scenen og skjærer over strupen på alle endene. Director’s cut i bokstavelig forstand!
IM (ferdig med røyken) og VV: Bare fortsett, vi er overflødige.

Andre akt viser Ekdal-familien som uformuende, gjeldstynga, tanke-, substans- og kulturløs middelklasse som fyller livene sine med konsumisme. Hjalmars maske og kostymer er danseband-aktige. Musikken som brukes i første akt er hovedsakelig Wagner, Mozart, Bach og annen klassisk musikk. I andre akt er gjennomgangsmusikken brisen, billig synth- og trommeboks-basert danskebåtmusikk. Alt synes flatt, lavt, karakterløst og retningsløst i det ekdalske hjem. Mens Werle-familien drikker champagne, spiser Hedvig Kellog’s Cornflakes med Tine Lettmelk. Gina støvsuger. Hjalmar skifter bleie på sin far. Familien Werle er bøddel, familien Ekdal er offer. Gina er utelukkende objekt. Hun har ikke mye å spille på.
VV: Ingen har noe å spille på! Alle skuespillerne har jo maske på. Vi bedriver ikke skuespillkunst.
Det er riktig. De har ett og bare ett ansiktsuttrykk gjennom hele forestillinga, en måte å gå på. Hvorfor lager dere ikke dukketeater? Dere trenger jo strengt tatt ikke skuespillere.
IM: Dukker må føres. Skuespillere har muskler og skjelett, pupper, pikker og kan gå for egen maskin.

Det er et spesielt forhold mellom Hjalmar Ekdal og "regissøren". Det er vel ikke tilfeldig at de er de eneste som får lov å bruke (tilnærma) naturlige stemmer i forestillinga i en fortrolig dialog i forkant av at Hjalmars oppfinnelse "avdukes". Hjalmar Ekdal entrer scenen i første akt ved å deklamere Ibsens signaturdikt "Bergmannen", riktignok med defekt stemme og komisk inderlighet. Dekonstruerer dere diktet?
VV: Det er klart at Per Aabel eller Bjarte Hjelmeland for den saks skyld ville løst oppgaven annerledes.

Dere bruker 13-14 timer på de to første aktene, så gjøres de tre siste aktene unna på to-tre timer. Er det tross alt en innrømmelse til arbeidsmiljøloven og teaterkonvensjonene?
VV: Vi er menneskelige. Men en del hendelser fra stykkets forhistorie spilles i vår første akt, pluss at noen scener fra de tre siste aktene er flytta fram. Også derfor øker progresjonen.
Det er mye støy forbundet med oppsetningene deres. 10 % handler om det kunstneriske og estetiske, 90% om helt andre ting. Adresseavisen er ellers ingen versting, men slo til med overskrifta: "Sexsjokk-regissør onanerte og gurglet urin".
IM: Det gjenstår å se hva som kommer ut av ditt såkalte intervju.
Takk for tilliten.
Spørsmålet er om dere ber om det. Dere kombinerer skjønnsang og urinering i egen munn.
VV: Vi kan ikke si annet enn at begge disse tingene er kroppslige frambringelser. For oss er det likestilte uttrykk.

Deres versjon av Et dukkehjem er spilt i Oslo, Stavanger og på festivaler i Berlin, Linz og Firenze. Gengangere fikk dere teaterkritikerprisen for. Vildanden - Del 2 Director’s cut er nominert til årets forestilling i Heddaprisen 2010. Er det ikke snart på tide å legge av seg den noe infantile off-off-off holdningen? Dere er for lengst kommet i det gode selskap.
IM: Spørsmålet er absurd. Vi kan ikke relatere oss til det. Hva er infantilt? Hva er det gode selskap?
(Intervjueren blir svar skyldig.)
IM og VV: Takk for intervjuet.
Velbekomme.

(Dette intervjuet fant ikke sted i Oslo 25. juni 2010.)